Eksempel på strømmåler. Tilfeldig valgt illustrasjonsfoto.
Det vil nok sikkert komme som et sjokk for mange, men vi får heller be våre få lesere der ute om å stålsette seg over følgende beretning om verdens ondskap. Men faktum er at selv vi og vår hustru – velsigne henne – , ærlige og redelige og framfor alt, betalende mennesker som vi er, har opplevd å få strømtilførselen avstengt. Riktignok uten fatale følger, men dog irriterende nok. Spesielt siden vi ikke kunne lastes for manglende betaling. Det begynner riktignok å bli noen år siden denne hendelsen utspant seg, men vi har på ingen måte glemt den. Og inspirert av Argus sitt innlegg om strømutkobling, fikk vi lyst til å dele dette med dere der ute.
Det må vel ha vært for drøye 10 år siden. Den gamle residensen skulle endelig rives, og på tomten skulle Fugl Fønix reise seg, i form av en ny, etterlengtet og ikke minst tidsmessig residens. Det manifesterte seg følgelig et uttalt behov for å leie en gjennomgangsleilighet i byggeperioden, og vi var rimelig lettet da vi fikk tilslag på en slik en i et eldre hus på eksotiske Storhaug her i Oljebyen, ikke så langt fra byggetomten. Huset var ikke direkte velholdt, og det var dertil trekkfullt og dårlig isolert. Men på den annen side kunne vi følge rimelig godt med på det indre liv i familien A., flyktninger fra Bosnia, som bebodde loftsetasjen. Hvilket i seg selv var en opplevelse, og i seg selv et innlegg verdig. Nærmest en form for deltakende observasjon. Det kunne til tider gå hardt for seg med så vel høylydt diskusjon, krangling og til tider festing. Fru A. het endog Remzia, hvilket i og for seg var et passende navn, for hun remjet rett som det var. Men vi er som kjent tolerante og tålsomme mennesker, så vi holdt ut.
Men tilbake til strømavstengningen. Utleierne var noen skikkelige raringer, og da vi skulle undertegne leiekontrakten, ble vi møtt av utleiers representant. Sammen med ham ble strømmåleren avlest, og tallet nedskrevet. Leiekontrakt ble lest og undertegnet i to eksemplarer, og som de allerede da godt voksne, men dog godtroende mennesker vi var, antok vi at utleier kontaktet Lyse i egenskap av strømleverandør, og at dette nå var i orden. Så feil kan man ta.
Tiden gikk, og det ble etterhånden november. Det er som kjent alltid mye arbeid som må gjøres i forbindelse med husbygging, og i tillegg hadde vi jo våre vanlige jobber å skjøtte. Men en rolig aften mens vi satt og koste oss med rettebunkene, gikk plutselig lyset, sånn helt uten videre, og uten å spørre om lov. Vi famlet oss da ut til døren opp til 2. etasje. Der oppe ved sikringsskapet stod to tøffe, arbeidskledde karer fra Lyse, i ferd med å fjerne sikringer og sette inn plombering. Men da vi på en høflig, men bestemt måte presenterte oss og anmodet om å få vite med hvilken rett de utførte sitt ærend, sa de bare ja og ha, satte på plass sikringene, lukket sikringsskapet og forsvant rimelig kjapt, uten ytterligere kommentarer.
Så gikk det enda noen dager, uten spesielle hendelser av betydning. Vi gikk på jobb, for deretter å gå direkte i møter med byggefirma, rørleggerfirma, elektrikerfirma og alskens annet, og det hendte jo også at vi måtte ta en noen arbeidsøkter på byggetomten. Men en novemberkveld da vi kom tilbake til leiligheten sånn rundt 21-tiden, var det kaldt, mørkt og guffent i leiligheten. Og ganske riktig, fru Remzia kunne fortelle at heltene fra Lyse hadde vært der igjen, og denne gangen gjennomførte de sitt forsett og stengte av strømmen, på tross av at hun hadde forsøkt å stanse dem. Vi var trette, kalde og skitne, og var vel neppe direkte overbegeistret for situasjonen. Vi var faktisk rimelig rasende. En telefon til Lyses såkalte kundeservice avstedkom ikke annet enn noen hånlige kommentarer om at ”slik går det når folk stikker av fra strømregningene sine, og nå får dere heller bare gå og bysselalle i sengen og ringe på igjen neste dag, og husk endelig at det må være noen i leiligheten når montøren kommer!”.
Neste dag måtte vi først ringe til jobben, forklare situasjonen og be om en dags permisjon. Deretter var det å ringe Lyse igjen, og sette seg til å vente. Etter noen timer dukket en ung, flirende Lyse-montør opp, gjorde det han skulle, og sa at det var vi som måtte ta initiativ til å tegne ny kontrakt om strømleveranse. Var vi VIRKELIG ikke klar over det i vår alder? Det viste seg at de forrige leietakerne hadde absentert seg, og stukket av fra alt som het regninger. Og så var det altså vi som fikk ta støyten.
Og vi gjorde oss våre tanker. Hvorfor i huleste kom ikke dette fram i forbindelse med Lyse-tøffingenes første besøk? Da kom det knapt et ord, og aller minst noen kontrakt. Lyse hadde med andre ord bestemt seg for å vise hvem som bestemte her. Følgelig kom de tilbake på et tidspunkt da vi ikke var hjemme, og stengte av strømmen for å statuere et eksempel. Eller for å si det rett ut: De rauhålå kom tilbake og stengte av strømmen på pure Fadosten. Hva vi gjorde? Vi byttet umiddelbart strømleverandør, og skrev et sint brev til Lyse der vi gav dem det glatte lag, og beskjed om at vi ikke ville komme tilbake som strømkunde før vi fikk en skikkelig unnskyldning fra Lyse, og den skulle være av flat og nærmest rævsleikende karakter. Det har vi hittil ikke fått, så vi er fortsatt ikke Lyse-kunde. Det eneste aberet er at vi dessverre fortsatt må forholde oss til Lyse som netteier.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
