Ikke det at vi på noen måte kan beskyldes for å være svak for hasardspill. Vi leverer vår 5-ukers Lotto og Vikinglotto sånn fra tid til annen, med eller uten Joker, og det hender til og med at vi tar den helt ut, og kjøper et par Flax-lodd. Vi skal være mer enn alminnelig forsiktig med å komme med noe som kan minne om oppfordring til spill og pengesløseri midt i en sådan Baalands- og børskrakktid, men alligavel. Det får stå sin prøve. For av og til skal man bare følge sine instinkter, om det dreier seg om spill og dill og dall aldri så mye. Innenfor rimelighetens grenser, naturligvis. Det fikk vi erfare for noen tid tilbake, da følgende erfaring ble høstet:
Vi var en tur innom et av Kulturhovedstadens kjøpesentra for å handle melk og brød og……vel, Farris og annet godt som man får kjøpt på flasker, da vi med ett fikk en slik ubendig trang til å kjøpe Flax-lodd. Det var som om øyeblikkets innskytelse nærmest styrte bena våre inn i Narvesen-butikken, for der å stille oss i kø foran disken. Med Flax kan man som kjent komme langt, i alle fall ifølge reklamen, og vi følte på en måte at både Kraften og fru Fortuna var på vår side denne dagen. Men det tok tid, og etter noen minutter ble vi var et par skikkelige stavangerkåner som pratet om åreknuter og kjyddkager og maen og dette og hint, mens de svinset med kånerauene sine der inne i butikklokalet. Og der stiller forsyne oss en av dem seg opp like bak vår rygg, fortsatt pratende, og det gikk fram at de også skulle kjøpe Flax-lodd. Med ett følte vi oss litt utilpass. Hva i huleste var det vi drev på med? Stå i kø der inne på Narvesen, sammen med de der buruglene? De var jo i kraft av sitt blotte nærvær i stand til å jage hva som helst av fornuftige vesener på flukt, herunder overtegnede gentleman. Så da det plutselig var vår tur, sa vi at vi likevel ikke skulle ha noe, og forlot disken. Vi ble imidlertid stående en stund og bla i et par blader, og dermed fikk vi med oss at den ene av kånene nødvendigvis kjøpte de to Flax-loddene vi kunne fått utlevert, dersom vi hadde brukt vett og kjørt den opprinnelige planen. For etter litt skraping og tutling, lød det plutselig, på ekta stavangersk: ”Se her, Berta, eg har vonne ti tusen kronår! Se her! Ti tusen, tri ganger!”
Hva gjør man i slike situasjoner? Man puster dypt, flere ganger, teller til ti og kanskje vel så det, og forlater stille lokalet, om ikke annet, så i alle fall en erfaring rikere. Av og til skal man bare følge sine instinkter.
av 8 lesere
