Ja, så er vi i gang med voldtektsdebatten igjen, da.  I det siste har det vært en del overfallsvoldtekter i hovedstaden, og fra ulike hold, blant annet fra fastlege Amir Tauqir Chaudary ved Stovner legesenter, har det vært hevdet at kvinnene kanskje bør vurdere sin atferd og ta sine forholdsregler.  Slikt ble det heftig debatt av, ikke minst siden dette ofte avstedkommer argumenter der det hintes i retning av at jenter/kvinner i stor grad har seg selv å laste dersom de blir utsatt for voldtekt, det være seg av ukjente eller for den del bekjente.  For det første, og gjerne som utgangspunkt: Ingen ber om å bli voldtatt, like lite som folk ber om å bli overfalt eller bestjålet.

Når det er sagt, så kommer en ikke vekk fra at det er en del drittsekker der ute, som kanskje ikke deler det samme verdigrunnlag som undertegnede og annet godtfolk, og som muligens ikke de samme grenser for hvordan de reagerer på impulser. Derfor går ikke undertegnede herremann hjem via mørke og trange smau natt til søndag, iført dyr, fin jakke og viftende med heftig mobil og mye kontanter. Vi tar heller ikke snarveien gjennom kirkegårdene ved slike anledninger, da dette rett og slett kan være usunt. Vi unngår også å være altfor dritings når vi skal hjem, og satser på å dra hjem en stund før stengetid, slik at det er mulig å få taxi. Det er gjerne også lurt å gå sammen med noen.

Det dreier seg altså om å ta forholdsregler.  Det dreier seg om å være forsiktig. I en ideell verden burde selvfølgelig kvinner kunne spasere hjem om natten iført minibikini eller knapt nok det, uten å risikere å bli antastet eller endog voldtatt.  Og undertegnede burde kunne vandre, eller vakle, hjem fra byen, dritings, med lommene og kanskje til og med rumpestumpen sprengfulle av kontanter, iført de dyreste merkeklær og masse blingbling, og utstyrt med diamantbesatt designermobil, og føle seg helt trygg.  Men slik er ikke verden.  Verken for kvinner eller menn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende