Det gjelder å starte tidlig når vi skal i gang med denne buss-seansen, og et springende punkt er selvsagt bussbytte i sentrum.  Tidsbruksmessig sett kunne vi like godt spasert helt ut til jobben. Korrespondanse er også et stikkord.  Da buss nr. XX endelig innfant seg der vi stod og ventet i Den gode dalen, var den allerede forsinket. Og akkurat: Det var ”Lusa” som satt bak rattet, vårt helt private klengenavn på en etter måten ung, kvinnelig sjåfør med en kortklipt frisyre som er egnet til å lede tankene hen til en nyklippet dvergpuddel.  Og det kjøres sent, med lang venting på hver eneste holdeplass, selv med få passasjerer. Man føler at bussen nærmest frøkentripper seg fra holdeplass til holdeplass.  Det provoserende sedate kjøretempoet og ditto kundebehandlingen går om mulig enda tregere, grunnet et påfallende stort antall pengefomlende kontantkunder, intense rutetidsdrøftere og busskortfornyere.  Sjelden har vi hatt gleden av å være med på en langsommere tur ned til sentrum.  På den annen side fikk vi jo mye for pengene.  Neste buss var gått forlengst, så vi tok bena fatt ut til arbeidsstedet.  Nei, vi liker ikke å ta buss til jobben i rushtiden, lysten har ikke blitt forsterket.  Egentlig liker vi ikke rushtiden, heller. Akk ja.  Og nå er der snart vinter, også.  Det kan fort bli noen bussturer da.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og vi sitter her og mimrer, og tenker på alle de fantastiske, varme og levende menneskene som en gang var, som vi var glad i, og som var glade i oss.  Besteforeldre, tanter og onkler, grandtanter og hyggelige naboer.  Mennesker som nå er borte, men som fortsatt lever i minnenes verden.  Den som gjerne trer fram for oss nettopp i juletiden.  Ja, det var tider, selv om rammene rundt den tids julefeiring nok var relativt enkle, sett i forhold til dagens mega-julefeiring, med presanger til langt ut på gangen.  Men jul blir det, allikevel. 

Ha en fornydelig førjulstid på de aller fleste vis, og litt til, med den rette balansen mellom oppbyggelige og nedbrytende krefter, og fokus på de rette verdier.  Vi vet jo ikke helt hva disse verdiene kan være, men på en eller annen måte føler vi oss overbevist om at dere finner dem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi våger påstanden om at øl er godt, en oppfatning vi deler med tusenvis av andre mennesker som finner glede i å innta noen glass, for eksempel på byens utesteder.  Norsk øl er godt, og hevder seg utmerket i konkurransen med andre lands brygg. Får vi en skummende, nytappet halvliter under nesen, klar for å helles innpå, så er det ikke kloakklukt vi først og fremst tenker på.  Klebrig og klissete? Ja, muligens. En inntørket hinne av øl på bordet dagen etter en fest kan kanskje ha en viss aura av ekkelhet over seg, krydret med duften fra breddfulle askebegre og glass med gamle ølslanter. Det har sågar hendt at vår hustru – velsigne henne – vårt livs lys og vår sengs varmekolbe – har gitt klar melding om at kroppsdunstene fra våre naturlige kroppsåpninger ikke innbyr til nærkontakt etter en kveld med inntak av nettopp øl.  Men skitt la gå.  Og for å si det med poeten: ”Nærast er du når du er borte.”

Øl har en årtusenlang tradisjon i Norge, og fra norrøne tider er ølet vel kjent. Fra Snorres ”Heimskringla” husker vi historien om Fjolne som druknet i ølkaret, og det er de som påstår at han døde lykkelig. Salig Ibsen gikk som kjent i sine senere år daglig på Grand, og sannsynligheten for at han drakk øl er stor. Til og med Ivar Aasen drakk øl, uten sammenlikning for øvrig. Det finnes elles en udødelig replikk i Ibsens samtidsdrama ”Vildanden”, der Hjalmar Ekdal etter herremåltidet hos grosserer Werle kommer hjem og sier: ”Ikke øl i en sådan stund!” Busserulls-sangen ”øl, øl og mer øl” er et annet, dog mer folkelig kulturelt høydepunkt. At nedleggelsen av Tou Bryggeri for noen år siden vakte så stor oppmerksomhet, er nok et bevis på at ølet har en viktig plass i vår lokale, kulturelle bevissthet. Og Lervigs produkter smaker for øvrig upåklagelig.  På gamle reklameplakater kunne man for øvrig før i tiden lese følgende oppfordring: ”Drikk øl, for det er norsk!”
 
Ha en ellers fortsatt fortreffelig Sankthans.  Med eller uten øl.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi vet det en godt voksen herremann uverdig.  Det er flaut, og ganske sikkert også umandig.  Men slik er det.  Og i vårt stille sinn misunner vi alle de der ute, som med hverdagslig og selvsikker mine setter seg inn i kjøretøyet og nærmest parkerer i sin egen bukselomme.  Uten at det buler!  Det finnes endatil folk som tilsynelatende uanstrengt rygger med tilhenger, rundt hjørner eller inn i trange innkjørsler med gjerde eller hekk.  Selv svære vogntog greier de å takle, og rygger dem inn på de usannsynligste steder. Rett og slett imponerende.

På vår hustrus – velsigne henne – arbeidsplass har de ansatte ut fra HMS-tenkning fått beskjed om å rygge inn på parkeringsplassen. Det skal visstnok være så mye tryggere, for da slipper man jo å rygge ut.  Helt utrolig.  Hun nekter selvsagt å gjøre dette de få gangene hun er nødsaget til å ta bilen til jobben, og finner alternative løsninger.  Det skal visstnok være et spørsmål om øvelse.  Men da hustruen forleden foreslo at hun kunne rygge inn mellom en kollegas BMW og sjefens fete bil noen ganger, bare for øvelsens skyld, ble de betenkt.  Lurer på hva det kommer av.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her på fredag skulle vi gjøre fire ærender. For det første skulle vi på apoteket.  Det er allergitid, og allergimedisin måtte anskaffes etter et par rimelig tette netter.  Deretter hadde vi tenkt oss en tur på Posten for der å bestille et nytt Postens ID-kort, før det hele skulle ende med en grandios finale med et besøk i banken for å bestille nytt bankkort.  Deretter hadde vi av alle ting en avtale om sangtime. Vår kontrafei på vårt nåværende bankkort framstår som rimelig loslitt, og man skal være svært velvillig for å si at man merker noen gjenkjennelseseffekt.

Så vi troppet opp på apoteket.  Lang kø, selvfølgelig.  Da det endelig ble vår tur, kunne apotekdamen bare beklage, men vår blåresept var dessverre en uke for gammel. Akk ja.  Vi fikk ta til takke med en liten pakke allergipiller til full pris, i påvente av legetime og ny resept. 

Så bar det til Posten.  Ny kølapp, mer venting.  Vi hadde tatt med nye bilder og allslags.  Endelig vår tur.  Men nei, det var bare å beklage.  Posten hadde nok sluttet med de der ID-kortene for hele to år siden, så da, så.  Gram i hu forlot vi postkontoret, ikke uten en viss skuffelse.  To år siden?  Jøss.

Men det var enda håp.  Vi hadde jo ennå ikke vært i banken, og bankkort er dertil gyldig ID.  Med et visst håp om en kortvarig seanse steg vi inn i banken.  Sangtimen nærmet seg, men antok at vi skulle være ferdig med dagens trivielle ærender før den tid.  Vi trakk vår kølapp, og satte oss til å vente. Enormt med folk i banken denne dagen.  Man skulle nærmest tro at det var tale om en form for pilegrimsvandring til Mammons tempel.  Vi måtte selvsagt inn på et kontor for å forrette vårt bankkortærend, et kontor som for det meste stod tomt.  En smilende dame kom og hentet et par kunder, de gikk inn i et annet kontorlokale, og der ble de.  Lenge.  Trykket stemning blant ventende kunder.  Vi følte oss en stund hensatt til den klassiske KLM-sketsjen om ”VM i venting”.  Den ene frustrerte kunden etter den andre måtte kaste inn kølappen, og forlate lokalet med uforrettet sak.  Bankdamen kom endelig tilbake.  Kun ett kundepar til, så var det vår tur.  Typiske ”langkunder”.  Vi sendte en melding til sangdamen om at timen måtte utsettes.  Ikke planer om vi skulle forlate banken uten å få bestilt nytt bankkort, for øvrig et ærend som besørges på fem minutter. Inne hos bankdamen og langkundene var det ikke måte på hvor mange papirer som skulle undertegnes og stemples, og hvor mange dokumenter som skulle sjekkes.  Det var helt utrolig. 

Vi satt der og ventet i minst 75 minutter før det endelig ble vår tur å bli ekspedert.  Vi steg inn, og forklarte vårt ærend.  Klikk klikk på pc’en, nytt kort bestilt, alt i orden.  Hvorpå damen vennlig kommenterte: ”Men dette kunne du jo ordnet pr. telefon!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Faderen måtte i grunnen gjennomføre ganske så mye tjeneste for folk og fedreland. Etter krigen var det vanlig førstegangstjeneste, og deretter ble han og en hel del andre unge menn sendt på skoghogsttjeneste. Men det begynte vel i grunnen før det. Faderen var nok ikke mer enn 16 år da krigen brøt ut, men da han ble 18, ble han sendt i den såkalte Arbeidstjenesten, et militært oppbygd system der unge menn skulle utføre samfunnsnyttig kroppssarbeid til allmennhetens beste. Det var uniformer, oppstilling og paradering med blankpussede spader, leirliv og vakttjeneste og mye friskt arbeid under åpen himmel. Faderen fortalte mye om dette. Ikke minst vakttjenesten. De måtte stå vakt ved leirinngangen, i uniform og med blankpusset spade. Og hvis noen uvedkommende nærmet seg, skulle de rope “Holdt”! Hvis ikke dette hadde den tilsiktede effekt, skulle de rope “Holdt” nok en gang. Og hvis dette heller bidro til å stoppe de potensielle inntrengerne, skulle de til slutt rope “Holdt, eller så bjynne eg å spa!” Det var i alle fall det han fortalte. Men var jo med et glimt i øyet, så det trenger jo ikke å være sant.

Forleden var vi en tur ute på øya og besøkte moderen. Og der, på en hylle i garasjen, en smule slitt, men likevel pent brukt, lå en liten, grønn bok, en liten litterær perle, “Sangbok for Arbeidstjenesten”. Nasjonalsanger, sanger om Fedrelandet, sanger om Arbeidstjenesten, marsjsanger, leir- og ungdomssanger, religiøse sanger og selvsagt også noen NS-sanger. Sang var tydeligvis et viktig element i arbeidstjenesten:

“Så går vi til frokost med sang og musikk, vi spiser og prater med vennlige nikk.
Til arbeid går vi lett og gla’, ja lett og gla’! “

En del av sangene er så svulstige og ha-stemte at man har vanskelig for å tro at de ble skrevet i fullt alvor. Men det er vel en gang så at vi nå ser det hele i retrospekt, og liksom sitter med fasiten. En av dem er helt fantastisk, og vi har lyst til å dele denne herlige teksten med dere på en dag som denne. Så stem sinnet til høytid, og les med andakt og velbehag:

“Tenn baunebrann i Norges land, du spadens musketer.
Fold merket ut fra høgste nut så norske menn det ser.
Vi kjemper som spadesoldater med fridom og norskdom i sinn.
Vi har ikke Kongens dukater, men setter vår jernvilje inn.
Vår neve er åpen og løftet, vi trosser den unorske ånd.
Og evig skal fedrenearven bli verget med spade i hånd.”

Var ikke dette noe som får hjertet til å svulme av stolthet og norskdom, så vet ikke vi. Det er nesten så vi får lyst til å si “amen”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Slik var det nok også for oss ”ongane i gadå” i Godalen på det glade 60-tallet.  Gamle fru B., for øvrig farmor til barna i huset rett over gaten, var en aktiv, energisk, gjestfri og ikke minst munnrapp dame som hele nabolaget kjente.  Og etter hvert ble det så mye roping på og snakking om farmor at gamle fru B. ble omtalt som farmor av bortimot alle ungene i nabolaget.   Gamle fru B var nok godt voksen, men direkte utgammel var hun nok ikke på den tiden.  På den annen side hadde hun jo opplevd den tyske okkupasjonstiden 1940 – 45, selveste Krigen.  Tenk det, farmor var voksen under Krigen, og var fortsatt høyst levende.  Dette var jo så lenge siden og så utenkelig at bare tanken på det fikk oss til å svimle. 

Denne krigen foregikk som kjent i mytisk tid, lenge før vi var født.  Vi hadde jo ikke så mange begreper om hva krig og okkupasjon innebar, men vi hadde definitivt fått inntrykk av at det ikke var noe spesielt lystelig.  Det var faktisk rimelig farlig.  Men det var jo heldigvis veldig lenge siden.  Og var det ikke så at det var mange store slag under krigen, der mange ble drept?  Slaget i Hafrsfjord, for eksempel?  Og Erling Skjalgson var jo litt av en tøffing, for det hadde vi jo lest om i Heimskringla. Jo, Snorres kongesagaer var nok en pålitelig kilde til informasjon om okkupasjonstidens grusomheter, det var nå sikkert og visst.  Og Snorre ble lest i mange hjem på den tiden.  Dessuten hadde vi jo vært på Ullandhaug, med flott utsikt over Hafrsfjord.  Og for oss ungene i gata var saken helt klar.  Krigen og Vikingtiden var selvfølgelig det samme, to navn på samme periode.  Og tenk hvor vanvittig gammel gamle fru B. måtte være, og alt det hun hadde opplevd!

Det var kun en ting å gjøre for å finne ut noe mer om dette.  Farmor måtte spørres ut om dette direkte.  Og sjansen kom en gang da gamle fru B. hadde invitert diverse av nabolagets barn med foreldre i anledning en bursdag.  Og det uunngåelige spørsmålet kom, høyt og tydelig: ”Du farmor, huske du slage i Hafrsfjord?”  Hvorpå farmor svarte, rolig og med pokeransikt: ”Ja, sjølsagt jørr eg det.  Han Einar Tambarskjelve va heilt på knenå itte meg!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så vi tenkte at skulle prøve dette hjemme. Vår hustru – velsigne henne – gikk til anskaffelse av sele med tilhørende snor, kjøpt i dyrebutikk, og så skred vi til verket. Første steg gikk greit. Søte og nusselige Red Fox hadde ingen innsigelser da vi satte på ham selen. Helt greit. Dette skulle gå så bra, så. Vi festet på selve båndet, løftet opp dyret, og gikk ut i hagen. Pus ble satt ned på plenen, og så skulle vi prøve å spasere litt. Det funket ikke. Ikke i det hele tatt. Red Fox var ikke til å rikke, han satt demonstrativt og så på oss, mens vi nappet forsiktig i båndet. Vi lokket så pent vi kunne, men ikke planer om pus ville gå i bånd. Til slutt la han seg ned, helt flatt, og den eneste bevegelsen framover plenen skjedde ved at vi faktisk slepte ham en halvmeter. Ikke bra. Vi løsnet båndet, og da var alt i orden igjen. Pus løp fryktsomt av gårde, og gjemte seg i buskene. Vi prøvde dette flere ganger, med nøyaktig samme resultat. Nei, godtfolk.  Katt i bånd? Glem det!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi blir engstelig når moderen ringer så tidlig, for så vidt med god grunn. Vi har nemlig erfart at slike oppringinger ikke alltid er spesielt hyggelige. Vi rykkes mentalt 11 år tilbake i tid, til juni 2000.  Mobilen ringte i friminuttet, og moderen kunne gråtkvalt fortelle at vår fetter G, sykehusapoteker og forhenværende NORAD-medarbeider i Angola og Mozambique, akkurat hadde omkommet i en sykkelulykke.  Påkjørt av en ung og uerfaren bilfører, racersyklende i veibanen på siden av den helt greie sykkelstien. Tøffe kondomdraktsyklister bruker som kjent ikke pysestien.  Død ved ankomst til sykehuset. Han ble 47 år. Fetter G. kom nok fram til arbeidsstedet den dagen, men neppe på den måten han hadde tenkt seg da han stod opp.  Men fetter G. var en trivelig fyr med sans for mange av livets gleder, og som kunne fortelle temmelig tøffe historier om borgerkrig, nød og elendighet, så vel som særdeles muntre historier fra studietiden.  Så hans bortgang gikk virkelig inn på oss.  Men døden er som kjent en del av livet, og man må takle de slag som livet gir.

Rundt ni år gikk, og telefonen ringte mangfoldige ganger.  Vanligvis kunne vi senke skuldrene da vi forstod at det dreide seg om dagligdagse trivialiteter, men av og til kunne det jo dreie seg om noe mer alvorlige saker, om sykdom og skade.  Man blir som kjent skrøpeligere med årene. I januar 2009 ringte mobilen i friminuttet igjen.  Moderen kunne gråtkvalt fortelle at ”nå var han far død”.  Faderen hadde skrantet i noen år, og var på sykehjem, så dødsfallet var i og for seg ventet.  Men døden er som kjent aldri noen velkommen gjest, og det var trist og vemodig som slike hendelser jo helst er.

Mandag 23. mai. Mobilen ringer i friminuttet igjen, og det er moderen.  Det er som om vi blir grepet av en fryktelig forutanelse, og vi merker den lette kvalmen og den synkende følelsen.  Og før vi får sagt så mye som et ord, vet vi at denne samtalen langt fra blir behagelig.  Og ganske riktig.  Med trist stemme kunne hun fortelle at vår fetter S., en fyr på vår egen alder, hadde dødd hastig i løpet av natten eller de tidlige morgentimene.  Antakelig hjertet.  Kona fant ham på gulvet i gangen.  Slikt får en til å tenke dype tanker, om hvor viktig det er å fylle sin tid med positive opplevelser og gode relasjoner, og ikke kaste vekk tiden med for eksempel krangling og uvesentligheter. Om hvor viktig det er å ha klart for seg at alle de der hverdagene som renner vekk som sand mellom fingrene, faktisk er selve livet.

Nei, vi liker ikke lyden av mobiltelefoner om morgenen.  Vi har vurdert å slutte å ta mobilen med på jobben.  Men vi tror neppe at det hjelper.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende