Morgenstund igjen, dog fredag.  Ny arbeidsdag og nye utfordringer.  Frokost, kaffe og morgenavis.  Og selvfølgelig NRK Rogaland.  Det er noe fint og fortrøstningsfullt med de der morgenrutinene, en følelse av rytme og samtidig kontinuitet.  Så vi blar i avisen og lytter på radio på jakt etter gladnyheter, og vi blir ikke skuffet.  Plutselig kan vi ikke annet enn å smile, og på tross av skyene virkelig føle at “nå er det sol ute, sol inne, sol i hjerte, sol i sinne”.  For hvilke liflige gladnyheter er det vel ikke NRK Rogaland bringer?

Jo, kvinnegruppa Ottar mener at selv om det er bra at horekunder nå blir grundig bøtelagt, så er dette ikke straff nok.  Nei, for at det skal svi skikkelig, bør de forvorpne sexkjøperne får sine navn offentliggjort, i tillegg til de saftige bøtene. Og vi er så enig, så enig.  Kjør på med offentliggjøring.  Men hvorfor stoppe der?  Hva med en skikkelig naken-lineup av angrende horekunder og deres flaut dinglende vedheng i mandagsavisen, komplett med omtale?  Politinotisene blir nok aldri det samme etterpå, og morgenkaffen vil sikkert smake ekstra godt for så vel Ottar-sympatisører som for oss opplyste og dannede mennesker generelt.  Kanskje saken bør tas opp med horekundenes arbeidsgivere også? 

Media så vel som lovens håndhevere må nå være seg sitt ansvar bevisst.  Her har viktige samfunnsaktører verdige arbeidsoppgaver som virkelig betyr noe.  Det er helt topp at puli… eh, politi og media med forenede krefter nå endelig kan få gitt disse forargelige tølperne en skikkelig smekk på pungen så vel som anseelsen.  På den måten kan de kanskje lære seg til å beherske seg, kontrollere sine fysiske behov, og holde smekken ærbart lukket.  I alle fall til de kommer hjem til sine respektive burugler, eller eventuelt kan ta saken i egne hender. 

Ja, kjære Ottar, dette er sannelig viktige samfunnsoppgaver, og som respektable samfunnsborgere bør vi selvsagt alle applaudere et slikt flott initiativ.  Så får heller ubetydeligheter som fylleslagsmål, hærverk, innbrudd og annen kriminalitet komme i annen og tredje rekke.  Verden går tross alt framover.  God helg, forresten!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På tross av mange slankekurer opp gjennom årene må vi likevel fortsatt konstatere at vi ikke sånn helt uten videre hører til blant de slankeste og mest elegante her i verden. Proporsjonert, javel, men neppe direkte velproporsjonert.  Og det er etterhånden ikke så rent få opplegg vi har forsøkt oss på i våre vederheftige forsøk på å bli lettere, ikke minst å omgås.  Flere ganger har vi faktisk klart det, og på en formodentlig beundringsverdig måte tatt av et betraktelig antall kilo.  Men det sørgelige faktum er at kiloene hver gang har sneket seg tilbake på plass igjen etter kortere eller lengre tid.  Vi er med andre ord et prakteksempel på en skikkelig jojo-slanker.

Som den ukuelige optimist vi dog er har vi fortsatt ikke gitt opp håpet om et lettere og mer håndterlig legeme, og siden det er vår og snart sommer, er vi nå i gang igjen.  Så hendte det seg slik at en kompis forleden tipset oss om at det kunne være lurt å innta litt krom, for å dempe eventuelt søtsug og ellers stimulere forbrenningen. Dette stoffet i tablettform lar seg på en enkel og grei måte erholde ved å oppsøke en noenlunde velassortert helsekostbutikk. Så her forleden gjorde vi, i følge med vår hustru – velsigne henne – nettopp det.

Foran oss i køen stod det en noe rufsete yngre herre.  Vi vil ikke påstå at han så påfallende ut på noe vis, men la oss likevel si såpass at fyren ikke var direkte plaget av overvekt.  Klærne hang temmelig løst på ham, og det var nærmest en grop innover der maven burde være.  Han skulle kjøpe et par solide spann med proteinpulver, skikkelig “weight gain”-pulver av den typen kroppsbyggere bruker.  Og siden han ikke hadde noe problem med stemmen, lot det seg godt gjøre å høre hva fyren ville ha hjelp med.  ”Ja, eg ska ha detta her.  Åsså lure eg på om du hadde någe te å senka forbrenningå.  Eg forbrenne så ud av helvetes møje.  Eg ede så ein hest, men liga tynne e eg.  Nå ska eg prøva med dette her pulvere i tilegg te alt maden, men du har alså isje någen slags piller så kan senka forbrenningå?”  Det hadde damen bak disken nok dessverre ikke.

Så ble det vår tur.  ”Eg ska ha ein boks med kromtablettar.  E det så at di kan auga forbrenningå?  Forbrenningå mi ser ud te å vera på konstant sparebluss.”  Joda, damen nikket, og vi fikk våre kromtabletter, betalte og gikk.  På vår vei ut kom vi i tanker om at det er mye sant i det Reidar Brendeland synger.  Livet har aldri vært rettferdig.  Ikke vekten heller.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har vel lenge vurdert den bekymringsfulle utviklingen.  De fleste av de gode og interessante bloggerne slutter eller flytter fra vgb til alternative bloggesteder,  og det kommer få eller ingen kommentarer inn her.  Det er i grunnen litt trist, det der.  Vi har hatt mange gode stunder her, og vi har mye å takke vgb for.  Men nå er tiden kommet for å gjøre en forandring.  For gjøre en lang historie kort, har også vi nå opprettet blogg på bloghog.no.  For de av der som fortsatt skulle føle behov for å følge og lese våre små skriverier om løst og fast, med hovedvekt på løst, er vi altså nå å finne her:

dageigil.bloghog.no

Velkommen skal dere være.  Nå kommer vi nok fortsatt til å ta turen innom vgb fra tid til annen, lese og kommentere, og kanskje endatil legge ut et og annet innlegg her dersom lysten skulle ta overhånd.   Vi har lagt for mye igjen av oss selv her til at vi orker å legge ned denne bloggen.  Men ting har forandret seg, og ting skjer.

Ellers sier vi bare: Velkommen til bloghog.no!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selv om vi både moden og dannet, må vi vel innrømme at vi vår tidlige ungdom var vel så opptatt av det som befant seg nedenfor beltestedet våre jevnaldrende. Elementer som størrelse, bruksområder og ikke minst grad av behåring ble ofte diskutert blant oss ”ongane i gadå”, og var en pålitelig inspirasjonskilde til et utall av etter måten hårete diskusjoner.  Ikke minst interessant var diskusjonene om stussing eller endog barbering av hårveksten rundt det genitale området med tilliggende herligheter, og hvilke mulige konsekvenser slik uanstendig hårklipp kunne medføre.  Fra lokalt religiøst hold hadde det nemlig kommet forlydender om at slik tukling med kroppens intimbehåring var å betrakte som en fornærmelse mot så vel Herren som Skaperverket, et overtramp av nærmest blasfemisk karakter som ville medføre raske og ikke minst ubehagelige konsekvenser.  Det var altså gode grunner til å avstå fra slikt, og reservere hårstuss og barbering til de deler av legemet som befinner seg over snippen.

Disse diskusjonene og ideene var også gjengs blant gjengen vi pleide omgang med i forbindelse med besøk hos slekten ute på øya.  En gang fikk lillefetter S. og overtegnede lov til å henge ute sammen med storefetter G. og kameratene hans.  Hvilket her er en eufemisme for at vi bare fulgte med, og at vårt nærvær ble tolerert.  Oppe på løkka la storefetter G. ivrig fram sine spekulasjoner om hva som uvegerlig ville hende dersom man gjøv løs med saks eller barbermaskin nedentil, eller enda verre, hvis man kastet alle hemninger på båten,og fjernet hårveksten i rompa.  Med kameratene og oss to drittunger som måpende tilhørere.  Ikke bare ville dette medføre et rimelig piggete interregnum mens hårstubbene grodde fram igjen, nærmest som å ha en stålkost mellom skinkene.  Verre var det at hårveksten der nede som Guds og Naturens straffedom ville bli kraftig stimulert i forbindelse med intimstussing, og føre til en uhemmet og nærmest uhorvelig hårvekst.  En kjønnshårsklipper ville nærmest kunne strikke genser av sine egne kjønnshår, flere stykker.  En fyr ved navn Kurt ble nevnt som overbevisende sannhetsvitne i denne saken.  Denne Kurt hadde nemlig i et anfall av svakhet inngått et veddemål, og stusset og barbert seg grundig både foran og bak, ”å nå såg an fagerten ikkje ut der nere!”

Sammen med lillefetter S. forlot vi sjokkert løkka, grundig advart mot å vanhellige Skaperverket nedenfor beltestedet, når det ble aktuelt.  Siden har årene gått, og mange hår har falt.  Og for å si det slik: Vi har fortsatt ingen genser strikket av kjønnshår.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det må tilstås, på tross av vår mannlige stolthet, at selv vi, en stor og sterk herremann med mannlige attributter både her og der, i liten grad er begeistret for edderkopper og alt deres vesen. Det er noe ved disse dyrene som vekker den der irrasjonelle, men akk så arketypiske frykten og avskyen i oss. Dette til tross for at vi er klar over disse dyrenes nytteverdi i økologisk sammenheng, samt det faktum at de stort sett er harmløse. Det er noe med kroppsformen, for ikke å snakke om alle de der åtte bena. Det er noe med måten de beveger seg på, og i enkelte tilfeller, tanken på hvor de holder til. Eller skal vi si, hvor de ikke bør holde til.

Edderkopper ute er ok. Der er de på sett og vis i sitt rette element. Vi har derfor ikke de helt store problemene med å betrakte edderkopper med en viss forsonlighet. Vi kan endog se en viss sjarm og skjønnhet i hvordan de i en fei spinner sine kunstferdige nett, hvorpå de sitter og passer på når et bytte endelig innfinner seg. Og glimtende duggdråper i et spindelvev, blinkende i den gulnende aftenssolen, gjerne på en slik måte at også edderkoppen framtrer i svart silhuett, kan jo være en estetisk nytelse. Eller hva med de små, kjappe edderkoppene som løper lynraskt mellom gresstråene om sommeren? For ikke å snakke om de grønne edderkoppene, de som virkelig har vernefarge? Det er da vi innser at også edderkoppene har sin naturlige og nødvendige plass i den store, økologiske livsveven, der vi mennesker også har vår plass, en plass vi faktisk bør ta vare på.

Begrepet ”ekkelhet” blir ofte beskrevet som en følelse av ”matter out of place”, at noe er et sted der det absolutt ikke burde være. I alle fall ut fra et menneskelig synspunkt. Vi føler at det her er en parallell til edderkopper innomhus. Fra edderkoppenes ståsted i hjørnet eller i nettet er det sikkert helt greit å være på badet, eller for den del, opp under taket i soverommet. Eller på kjøkkenet. Overtegnede gentleman, derimot, har en helt annen oppfatning av saken. Oppdager vi edderkopper der de ikke burde være, så skal de fjernes, og det umiddelbart. Deres nærvær tolereres på ingen måte. Vår hustru – velsigne henne – har et langt mer avslappet forhold til dette sakskomplekset. Dersom vi ved sengetid skulle oppdage en edderkopp i et takhjørne, kan hun finne på å si ”slapp av, den er ikke farlig. Vent til i morgen”. For så å legge seg til å sove. Vi er sikker på at hun hadde sovet like godt selv om en edderkopp hadde spunnet nettet sitt fra nesen til øret hennes, med en utløper til puten. Nema problema. Og hun benytter badet på sin vante og avslappede måte, selv med de største og mest langbeinte edderkopper i hvert eneste hjørne, klare til å droppe ned på henne.

Hva gjør så vi i slike situasjoner? Vi gjør det eneste naturlige. Vi henvender oss til vår hustru – velsigne henne – og sier med silkestemme: ”Kjære, det er en åttefoting her, og den må fjernes. Nå! Vi trenger assistanse.” Og vår hustru – velsigne henne – skrider til verket. På en rask og rasjonell måte leder hun åttefotingen vekk fra hjørnet eller ned fra taket, og fanger den med sine blotte hender, eller, mer effektivt, i et glass. Og frakter det ut til friheten. Vi kan bare beskue utdrivelsen med respekt og age.

Men hva gjør vi i slike situasjoner dersom vår hustru – velsigne henne – ikke er tilgjengelig? Vi manner oss opp. Mobiliserer hormonene, de mannlige, sådanne. Puster dypt. Og griper også til et glass, gjerne tannglasset. Med en overraskende manøver feier vi det anstøtelige dyret ned i glasset, og betrakter med avsky dets ville kravling mot glassveggen. Vi sender et raskt blikk mot toalettet. Dog tenker vi på edderkoppenes velferd i slike tilfeller som her beskrives, og hiver edderkoppen ut av huset, i levende live. Vi er ingen grusom mann. Dessuten er det god karma.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har vi selvfølgelig alltid vært en usedvanlig snill, grei, dannet og veloppdragen fyr, både som barn, som yngre herre, og nå, som godt moden og grånende herremann.  Men av og til kan det glippe for selv den mest forsiktige, dog i det godes tjeneste, noe vi nå skal berette om.  Vi ville selvfølgelig aldri funnet på å gjøre noe slikt med ond hensikt, nei langt der i fra.  Det var vel snarere tale om en smule uskyldig lek.  Og litt glemsomhet.  En dårlig kombinasjon for en energisk guttunge.

Vi kunne vel ha vært i 8-9 –årsalderen, og som barn flest, var vi opptatt av det de voksne i heimen foretok seg.  Det var nemlig slik at det var kommet mus i huset, eller endog deg som verre var, og disse dyrene tok seg sine gnagerske friheter på særdeles uønskede steder, herunder i diverse skap i nærheten av soveværelset og gutterommet.  Så faderen satte opp diverse tøffe muse- og rottefeller på det han antok var strategisk viktige steder.  Skikkelig kraftige saker, med solid springfjær.  Og ganske riktig, etter et par netter kunne faderen stolt vise fram ”fangsten”, i form av diverse feller med steindøde mus, hvorav enkelte mistenkelig store.

Så vi ble inspirert.  Skikkelig inspirert.  For tenk om det var mus eller rotter også andre steder i huset? I gryteskapet i kjøkkenet, for eksempel?  Eller i spisebestikkskuffen? En forferdelig tanke.  På den annen side hadde vi lest om noe slikt i et Donald-blad.  Her måtte vi, som sønn i huset, trø til med nødvendige tiltak!  Så vi fant fram et par-tre av musefellene, som vi hadde fått lov til å leke med. En ble behørig plassert i gryteskapet, de to andre i bestikkskuffen.  Det var en skuff av den hjemmesnekrede typen, med høye kanter.  Vi hadde en viss glede av dette, men så var det noe vi skulle se på tv, og dermed glemte vi både skuffer, skap og musefeller.  Og det ble leggetid, og vi la oss og sov de uskyldiges søvn.  Inntil neste morgen, før skoletid.  Moderen hadde stått opp for å lage til frokost, og plutselig bråvåknet vi av et forferdelig vræl fra kjøkkenet.  Og kom i hu musefellene.  Det hadde blitt fangst, ja.  Moderen hadde fått et par skikkelige og særdeles uventede rapp over fingrene da hun skulle hente bestikk.  Hun var i særdeles slett lune, rent ut rasende, og kjeftet og bar seg. 

Det var særdeles dårlig stemning ved frokostbordet den morgenen, og vi var i grunnen mer enn alminnelig glad for å gå på skolen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Moderen målte samvittighetsfullt opp boarealet i sitt husbankhus fra 1960-tallet for noen tid siden, slik skattemyndighetene befalte.  Kanskje litt vel samvittighetsfullt eller vel så det.  Hun er jo en ærlig og redelig person.  Nå må hun betale 12000 kroner i restskatt.  Hun hadde faktisk ventet å få litt igjen.  Hun er 80 år, og enke.  Fy flate, for en utspekulert og nærmest sitronskvisende smålighet.  Nei, vi kommer ingenlunde til å stemme rødt eller rødgrønt, verken i år eller siden. Så syk er vi dog ikke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, så er vi i gang med voldtektsdebatten igjen, da.  I det siste har det vært en del overfallsvoldtekter i hovedstaden, og fra ulike hold, blant annet fra fastlege Amir Tauqir Chaudary ved Stovner legesenter, har det vært hevdet at kvinnene kanskje bør vurdere sin atferd og ta sine forholdsregler.  Slikt ble det heftig debatt av, ikke minst siden dette ofte avstedkommer argumenter der det hintes i retning av at jenter/kvinner i stor grad har seg selv å laste dersom de blir utsatt for voldtekt, det være seg av ukjente eller for den del bekjente.  For det første, og gjerne som utgangspunkt: Ingen ber om å bli voldtatt, like lite som folk ber om å bli overfalt eller bestjålet.

Når det er sagt, så kommer en ikke vekk fra at det er en del drittsekker der ute, som kanskje ikke deler det samme verdigrunnlag som undertegnede og annet godtfolk, og som muligens ikke de samme grenser for hvordan de reagerer på impulser. Derfor går ikke undertegnede herremann hjem via mørke og trange smau natt til søndag, iført dyr, fin jakke og viftende med heftig mobil og mye kontanter. Vi tar heller ikke snarveien gjennom kirkegårdene ved slike anledninger, da dette rett og slett kan være usunt. Vi unngår også å være altfor dritings når vi skal hjem, og satser på å dra hjem en stund før stengetid, slik at det er mulig å få taxi. Det er gjerne også lurt å gå sammen med noen.

Det dreier seg altså om å ta forholdsregler.  Det dreier seg om å være forsiktig. I en ideell verden burde selvfølgelig kvinner kunne spasere hjem om natten iført minibikini eller knapt nok det, uten å risikere å bli antastet eller endog voldtatt.  Og undertegnede burde kunne vandre, eller vakle, hjem fra byen, dritings, med lommene og kanskje til og med rumpestumpen sprengfulle av kontanter, iført de dyreste merkeklær og masse blingbling, og utstyrt med diamantbesatt designermobil, og føle seg helt trygg.  Men slik er ikke verden.  Verken for kvinner eller menn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har moderen på besøk denne helgen.  Den etter måten vevre, lille damen er høyst oppegående, men det er nå en gang så at hun fyller 80 på mandag.  Og siden hun ikke er spesielt oppsatt på stort selskap og mange gjester, har hun søkt tilflukt her oss oss noen dager, slik at hun kan være bortreist på dagen, “ingognito”. 

I dag var vi ute på tur.  Rolig tur til eksotiske steder som IKEA, velassorterte og etter måten dyre Helgø Matsenter og et lokalt kjøpesenter.  Rolig og hyggelig på alle vis.  I bilen kom moderen til å nevne noen utsagn fra hennes gamle ABC-bok fra folkeskolen.  Rimende fyndord i tråd med datidens pedagogikk, som hadde den egenskap at hun husker dem den dag i dag.  Men hvorvidt det er noen sannhetsgehalt i dem, sånn objektivt sett, er jo en annen sak. La oss nevne et par-tre eksempler, til allmenn informasjon og ihukommelse:

Et du graut, så vert du stor og staut!  Vel. Det er jo mulig at det kan være noe hold i påstanden, men det var nok neppe vassen havregraut eller tynn velling man tenkte på.  På den annen side kunne jo tilstrekkelige mengder risgrynsgraut og smellfeit rømmegraut kanskje fungere.

Et du poteter og sild, så vert du stor og gild!  Hmmm. Poteter er jo egentlig noen skikkelige karbohydratbomber, og skikkelige doser islandssild med feit ister…jo sikkert.  Men la oss gå over til det siste sitatet, selve rosinen i pølsa:

Et du kaker og smør, så vert du liten og tørr!  Ja, særlig!

Ha en  fortsatt herlig helg, og husk at det ikke alltid er sant, alt som står på trykk!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, av og til kan man jo lure.  Vi beleste og dannede mennesker som har prøvd både det ene og det andre, vet jo at ordet “hemorroider” har sin basis i det latinske “haemo”, altså “blod”, slik som i “hemoglobin”.  Men man vi pedagoger lærer jo som kjent så lenge vi har elever.

Som i en av våre pedagogiske høytidsstunder udi norskfaget i en fagskoleklasse for en tid tilbake.  Det var fredagsstemning i klassen, og av en eller annen merkelig grunn var temaet hemorroider brakt på banen.  Vi gjorde et aldri så lite pedagogisk nummer ut av det, og forklarte dem den etymologiske sammenhengen.  Dette var tydeligvis nytt for en av fagskolestudentene, som fikk en aldri så liten aha-opplevelse.  “Åh, e det sånn det henge samen. Eg trodde det hette heromrider, å at det kom fra tysk.  Fra “herum”, altså “omkring”.  Altså vondt rondt rauhåle. Ja, for det går jo isje an å ha vondt i selva håle, heller.  For der e det jo tomt!”

Virkningen var voldsom.  Fra noen nærmest hysterisk latter.  Vi må nok vedgå at vi trakk et par smuler på smilebåndet selv også.  Og deretter var det takk for i dag og god helg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende