Det er Sankthans og ferie og allslags, og etter diverse oppfordringer har vi nå tenkt å skrive noen ord om øl.  Øl, denne gjennom historien symboltunge og tradisjonsrike drikk, dette perlende, skummende, friske og velgjørende brygg basert på malt, humle og kildevann, er så visst verdt noen rosende ord, selv om den fra noen hold stadig blir vekk omtalt i negative ordelag. Vi har sågar hørt ølet omtalt som ”et klebrig og klissete likvid”, som attpåtil får folk til å lukte som en kloakk! Atter andre assosierer øl og skjenkesteder for dette med den reneste ukultur, nærmest synonymt med bråk, fyllekrangel, blind vold og flatfyll.  Disse har muligens misforstått noe på sin vandring gjennom jammerdalen. Eller så liker de rett og slett ikke øl.

Vi våger påstanden om at øl er godt, en oppfatning vi deler med tusenvis av andre mennesker som finner glede i å innta noen glass, for eksempel på byens utesteder.  Norsk øl er godt, og hevder seg utmerket i konkurransen med andre lands brygg. Får vi en skummende, nytappet halvliter under nesen, klar for å helles innpå, så er det ikke kloakklukt vi først og fremst tenker på.  Klebrig og klissete? Ja, muligens. En inntørket hinne av øl på bordet dagen etter en fest kan kanskje ha en viss aura av ekkelhet over seg, krydret med duften fra breddfulle askebegre og glass med gamle ølslanter. Det har sågar hendt at vår hustru – velsigne henne – vårt livs lys og vår sengs varmekolbe – har gitt klar melding om at kroppsdunstene fra våre naturlige kroppsåpninger ikke innbyr til nærkontakt etter en kveld med inntak av nettopp øl.  Men skitt la gå.  Og for å si det med poeten: ”Nærast er du når du er borte.”

Øl har en årtusenlang tradisjon i Norge, og fra norrøne tider er ølet vel kjent. Fra Snorres ”Heimskringla” husker vi historien om Fjolne som druknet i ølkaret, og det er de som påstår at han døde lykkelig. Salig Ibsen gikk som kjent i sine senere år daglig på Grand, og sannsynligheten for at han drakk øl er stor. Til og med Ivar Aasen drakk øl, uten sammenlikning for øvrig. Det finnes elles en udødelig replikk i Ibsens samtidsdrama ”Vildanden”, der Hjalmar Ekdal etter herremåltidet hos grosserer Werle kommer hjem og sier: ”Ikke øl i en sådan stund!” Busserulls-sangen ”øl, øl og mer øl” er et annet, dog mer folkelig kulturelt høydepunkt. At nedleggelsen av Tou Bryggeri for noen år siden vakte så stor oppmerksomhet, er nok et bevis på at ølet har en viktig plass i vår lokale, kulturelle bevissthet. Og Lervigs produkter smaker for øvrig upåklagelig.  På gamle reklameplakater kunne man for øvrig før i tiden lese følgende oppfordring: ”Drikk øl, for det er norsk!”
 
Ha en ellers fortsatt fortreffelig Sankthans.  Med eller uten øl.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende