Mandag formiddag.  Tidlig formiddag. Første time unnagjort, og vi rusler ned til arbeidsrommet for en kjapp pause. ”Daaah – daaadadatidaaa! Daaah – daaadadatidaa”!  Mobiltelefonen slynger ut sine muntre toner, og vibrerer frenetisk i lommen, og vi rykker til. Det er moderen.

Vi blir engstelig når moderen ringer så tidlig, for så vidt med god grunn. Vi har nemlig erfart at slike oppringinger ikke alltid er spesielt hyggelige. Vi rykkes mentalt 11 år tilbake i tid, til juni 2000.  Mobilen ringte i friminuttet, og moderen kunne gråtkvalt fortelle at vår fetter G, sykehusapoteker og forhenværende NORAD-medarbeider i Angola og Mozambique, akkurat hadde omkommet i en sykkelulykke.  Påkjørt av en ung og uerfaren bilfører, racersyklende i veibanen på siden av den helt greie sykkelstien. Tøffe kondomdraktsyklister bruker som kjent ikke pysestien.  Død ved ankomst til sykehuset. Han ble 47 år. Fetter G. kom nok fram til arbeidsstedet den dagen, men neppe på den måten han hadde tenkt seg da han stod opp.  Men fetter G. var en trivelig fyr med sans for mange av livets gleder, og som kunne fortelle temmelig tøffe historier om borgerkrig, nød og elendighet, så vel som særdeles muntre historier fra studietiden.  Så hans bortgang gikk virkelig inn på oss.  Men døden er som kjent en del av livet, og man må takle de slag som livet gir.

Rundt ni år gikk, og telefonen ringte mangfoldige ganger.  Vanligvis kunne vi senke skuldrene da vi forstod at det dreide seg om dagligdagse trivialiteter, men av og til kunne det jo dreie seg om noe mer alvorlige saker, om sykdom og skade.  Man blir som kjent skrøpeligere med årene. I januar 2009 ringte mobilen i friminuttet igjen.  Moderen kunne gråtkvalt fortelle at ”nå var han far død”.  Faderen hadde skrantet i noen år, og var på sykehjem, så dødsfallet var i og for seg ventet.  Men døden er som kjent aldri noen velkommen gjest, og det var trist og vemodig som slike hendelser jo helst er.

Mandag 23. mai. Mobilen ringer i friminuttet igjen, og det er moderen.  Det er som om vi blir grepet av en fryktelig forutanelse, og vi merker den lette kvalmen og den synkende følelsen.  Og før vi får sagt så mye som et ord, vet vi at denne samtalen langt fra blir behagelig.  Og ganske riktig.  Med trist stemme kunne hun fortelle at vår fetter S., en fyr på vår egen alder, hadde dødd hastig i løpet av natten eller de tidlige morgentimene.  Antakelig hjertet.  Kona fant ham på gulvet i gangen.  Slikt får en til å tenke dype tanker, om hvor viktig det er å fylle sin tid med positive opplevelser og gode relasjoner, og ikke kaste vekk tiden med for eksempel krangling og uvesentligheter. Om hvor viktig det er å ha klart for seg at alle de der hverdagene som renner vekk som sand mellom fingrene, faktisk er selve livet.

Nei, vi liker ikke lyden av mobiltelefoner om morgenen.  Vi har vurdert å slutte å ta mobilen med på jobben.  Men vi tror neppe at det hjelper.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende