Det er kanskje ikke alle som har tenkt helt over det, men det later til at helgene føles rimelig korte. Vi vil si det så sterkt at vi antar at det er ganske mange der ute som har gjort den samme erfaringen.  Når fredagskvelden finner det for godt å innfinne seg, og det gjør den rimelig ofte, sitter man gjerne med en følelse av at man har et lite hav av fritid foran seg.  Men det er en forræderisk følelse. For før man får sagt ”Du er vel klar over at du snart kan regne deg som seniorarbeidstaker?”, så er det sannelig mandag.  Ja, igjen. 

På den annen side er det jo så at mandagen står nært, nærmest intimt forhold til fredagen. Den ene forutsetter den andre.  Uten mandag, ingen fredag. De to dagene fungerer som startstrek og målstrek for ukedagenes stormløp fra den ene helgen til den andre, og noen ganger later det til å gå så kjapt at man nesten ikke merker de der andre ukedagene, en gang. Bare man får gjort unna den der mandagen, da. Og kanskje er det et varsel, en melding om at man kanskje av og til bør stoppe opp og glede seg over hverdagene, også. For det de det er flest av.  De er faktisk en vesentlig del av livet.

Og her ved Lærdommens høyborg ute ved fjorden kan vi kikke ut vinduet, og der ute beskue Maritime GMCs anlegg for reparasjon og vedlikehold av skip.  Eller lenger borte, deler av eksotiske Tasta, sett fra sjøsiden.  Muligens både hverdagslig og kjedelig, men ikke uten en viss sjarm.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eksempel på tomt klasserom om morgenen.  (Illustrasjonsfoto)

Livet kan av og til være krydret med overraskelser.  Noen av dem kan nok være negative, mens andre igjen avgjort er udelt positive.  Og så har vi de som er midt imellom.  For vårt vedkommende var vel fredagsmorgenens overraskelse blant de sistnevnte.  La oss på pedagogers vis belyse situasjonen med et eksempel fra historien.

For noen år tilbake hadde vi en noe vidløftig kollega her ved Lærdommens høyborg ute ved fjorden, la oss kalle henne fru S. Fru S. var en pedagog av den gamle skole, som skulle ha ting gjort på sitt eget vis, uten å ta altfor mye hensyn til verken nyere pedagogisk tenkning, eller moderne undervisningsmetoder.  En mørk og dassvåt vestlandsvintermorgen, og attpåtil en mandag, var vi og fru S. gram i hu på vei opp trappene, klare for å ta fatt på dagens første pedagogiske høytidsstund, da vi møtte kollega E. på vei ned. ”Hva, går du feil vei?”, spurte vi, kjekk og morgenfrisk som vi var.  Men kollega E. var på ingen måte i perlehumør.  ”Ka farsken, her har æ forberætt mæ, og retta prøva tel langt på natt, og så, når æ kjæm her, så e det fan ikkje en kjæft i klasserommet!  Ikkje e æ nokken morrafugl, hæller!  Idiota!”  Så viste det seg at den aktuelle klassen skulle på grunnleggende sikkerhetskurs for offshorearbeid den uken, uten at kollega E. hadde fått dette med seg.  Men så opplot fru S. sin munn, og ytret de bevingede og totalt avvæpnende ord:  ”Åhh, men kjere kollega E., va ikkje det VIDUNDERLIGT…?”  Hun kunne nemlig utmerket godt ha tenkt seg å slippe unna et par timer undervisning.

Og her i morges, etter å ha kjempet oss igjennom tidlig oppstandelse, morgengruff og køkjøring, var det vår tur å komme til tomt klasserom.  Noe vi møter med litt blandede følelser.  Er fagskolestudentene på bedriftsbesøk?  Er det noe vi ikke har blitt informert om, eller er det vi som er begynt å bli sløv og glemsom?  Er vi utsatt for en demonstrasjon?  Ikke vet vi.  Men vi finner nok ut av det i løpet av dagen.

En vidunderlig overraskelse?  Vel, det spørs jo hvordan man ser på det.  Men vi har da i det minste kommet oss på jobb.  Ha en vidunderlig fredag!

Oppdatering: Det var nok en ganske så triviell forklaring på mysteriet med det tomme klasserommet.  Det viste seg at den pedagogen som skulle ha timene etter overtegnede herremann, skulle avvikle en tøff matteprøve i klassen samme dag. Og dermed prioriterte fagskolestudentene stormlesing til denne i den årle morgenstund, i stedet for å stille i våre timer.  Irriterende, men slikt skjer.  Men vi var da i det minste ikke utsatt for noen form for demonstrasjon!

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eksempel på kjedelig mat.  (Illustrasjonsfoto)

Bare så dere er advart:  Dette er et kjedelig innlegg om trivielle ting.  Dertil er det skrevet hjemmefra.  Vi må være en kjedelig person.  Vår tilværelse består av undervisning, og vi føler at vi arbeider oss gjennom en skog av rettebunker.  Vi må være selve arketypen på kjedelighet.  Det er vel like før folk peker på oss på gaten, eller på bussen, og sier at “Han der ser skikkelig kjedelig ut.  Han er sikkert pedagog”.  Ja, vi føler oss som en skikkelig støvdrysser, tatt rett ut av Kiellands “Gift”.  

Vi godt modne pedagogherremenn har jo ikke alltid så spennende dager som mange av dere der ute, og opplever faktisk at dagene og ukene kan fortone seg noe…vel,  trivielle.  Men hva kan man vel gjøre for å øke den rå action-faktoren?  Vi vurderte en stund å kaste alle hemninger på båten, gjøre noe skikkelig opprørsk, og skrive et innlegg på jobben.  Men det ble så mye annet som måtte gjøres og diskuteres i vår egentlig sårt tiltrengte lunsjpause, at noe skoleskrevet innlegg ikke ble aktuelt.  Men nå er det fredagskveld, utrolig nok, og vi sitter her i residensen og taster.  Vi har som vanlig tilberedt og inntatt et kjedelig middagsmåltid, til vår hustrus – velsigne henne – og vår egen tilfredshet.  Vi er enkle mennesker, som liker enkle og kjedelige matretter.  Lunsjkakene smakte utmerket, potetene var passe faste og passe kokt, og surkålen satte en ekstra spiss på måltidet.  I tillegg til sennepen, da.  Sennep er viktig.  God sennep, helst den grove typen, hører til i ethvert dannet hjem.  På kjøkkenet surrer oppvaskmaskinen, det er blitt satt ny nedbørsrekord på Sola, og utenfor er det mørkt og vått, som det vanligvis er i november her på den sørvestlandske regnkysten.   

Men det var dette med spenningen.  Vi kunne altså valgt å skrive et innlegg på skolen, i arbeidstiden.    Vi er jo en moden herremann, som i tråd med den positivistiske tankegangen fra Realismen, kan fatte våre egne valg.  Vi kunne valgt så mange ulike alternativer.  Vi kunne sittet bøyd over rettebunker på skolen til klokken halv fire også, for deretter bevisst å begi oss ut i trafikken i verste rushtiden, på pure hekkan.  Vi kunne sågar ha sittet på skolen til den sene aften.  Eller kastet bunkene veggimellom, kalt samtlige kolleger for duster og rauhål, gitt blanke f… og tatt en tur til Vistehola i stedet. Eller til eksotiske Kvitsøy.  Men vi valgte annerledes.  Vi besinnet oss. Vi valgte å kjøre hjem, i vår rødvinsfargede bil av fransk fabrikat med gule frontlys, sånn ca. i halvtotiden eller der omkring.  Før køen.  Litt opprør i det, også. 

Sittende i våre egne tanker, som vi ofte gjør i slike situasjoner, passerte vi en skikkelse vi et par sekunder i etterkant av passeringen antok måtte være kompis og yrkesbroder, i Løkkeveien, på høyde med Frimurerlosjen og Utdanningsforbundets lokaler.  Vi kom ut av autopilotmodus, og vinket, men for sent.  Slik er det.  Vi mennesker passerer hverandre rett som det er, noen ganger diskret og nesten umerkelig.  Men vi går altså ut fra at det var han. 

Og vi begynner å lure.  Har han kommet ut fra Frimurerlosjen?  Er han blitt anbefalt som medlem, og ble observert i etterkant av innvielsen?  Tanken virker besnærende, men han er, for å si det slik, ikke akkurat typen til slikt.  Definitivt ikke typen. Eller hadde han kanskje, hvor prosaisk det enn måtte lyde, avlagt noen i Utdanningsforbundet et besøk?  Var han kanskje i området av rene tilfeldighetsgrunner, vandrende mot Olavskleiva, en route til viktige innkjøp av diverse nødtørftigheter på Straen Terasse?  Kan det tenkes at han var på vei til Telehuset, for der å kjøpe en ny og mer sofistikert mobiltelefon?  Skulle han på Polet?  Kanskje på vei til et spisested?  Mulighetene er legio.  Dersom det var han vi observerte, da.  Men det kan jo ha vært hans astrallegeme. 

En kjedelig dag på tampen av en kjedelig uke, med andre ord.  For riktig å understreke kjedelighetselementet, kjøpte vi noe så kjedelig som lunsjkaker og grillkylling.  Akk ja, det er ikke alle fredager som er like spennende. Men nå er vi hjemme i residensen.  Vår hustru – velsigne henne – er smørblid.  Livet er ikke så aller verst likevel, selv i november. Ikke utenkelig at det blir et glass eller to med noe godt i, heller.  Om en stund. Kjedelig, kanskje, men alligavel.

Vurdert til: av 34 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er selvsagt et skikkelig luksusproblem, og det skjer ikke alltid, men alligavel: Det hender at vi ser med en viss mistro på torsdager.  Som i dag, for eksempel.  I dag burde det absolutt vært fredag. Eller rettere sagt, fredagskveld.  Vi sitter jo her, nærmest sprekkeferdig av fredagsfølelse.  Det er nesten helg, den er så nær at vi nesten kjenner smaken av den, rent ut til å bli smått euforisk av, og så er det bare torsdag.  Vi ihukommer at vi faktisk skal opp i grisotta en dag til. Vakle ut på badet, tisse, dusje og iføre oss de nødvendige tekstiler, hive i oss noe kaffeskvip og et bar brødblingser, smile pent til vår hustru – velsigne henne – når hun kommer opp trappen i all sin skjønnhet, morgenfrisk, velduftende og velfrisert, i motsetning til sin morgentrumpne husbond.  Manne seg opp, komme seg av gårde, og utholde enda en arbeidsdag før vi kan forlate arbeidsstedet til fordel for et par fridager. 

Mandagen er generelt kjip, men den er i alle fall ærlig.  Den gir seg ikke ut for å være noe annet enn den er, nemlig kjip.  Første etappe på den tunge vandringen fram mot helg.  Torsdagen, derimot, kan være infam…

Vurdert til: av 37 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På tross av at dagene for oss pedagogers vedkommende kan være rimelig strevsomme i disse eksamens- og skoleavslutningstider, så kommer vi på en usvikelig måte fram til fredagen, uansett.  Det er noe fortrøstningsfullt i det, noe beroligende.  Denne uken er heldigvis ikke noe unntak.  De siste dagene, og for den del, en hel del dager før dem, også, har fortonet seg som en veritabel snøstorm av disippelbesvarelser, på hvilke det stort sett har vært skrevet tekster av heller tvilsom karakter.  Hvorav enkelte direkte dårlige.  Men det er nå en gang oss pedagogers lodd å måtte forholde oss til slikt, i til dels uhorvelige mengder, som attpåtil skal vurderes med karakter.  Mye arbeid, sent og tidlig.  Hvilket tjener som forklaring til vår smule bloggtørke de siste par dagene. 

Men i aften senker vi skuldrene.  Vi og vår hustru – velsigne henne – barberer oss, i alle fall den ene av oss, ifører oss presentable klær og begir oss av gårde ned til Oljebyens sentrale gater og streder.  Nærmere bestemt Pedersgadå, byens egentlige paradegate, for å slappe av, konversere på en formodentlig hyggelig måte med ditto personer av varierende alder, fasong og kjønn, kanskje endog med noe godt i glasset, og vie oss til ånden.  Hvor vi skal hen?  På vernissage hos den eminente kunstneren Sjalle.  Ikke umulig at vi kommer tilbake med bilder.

—————————————————————————————————————

Nydelige og sjarmerende Zamoyski var også hjertelig til stede.

Overtegnede i munter passiar med Breiflabben

Kunstner Sjalle himself, i passiar med en blid bloggerinne

Kunstneren har mange lekkerbiskener utstilt, og vi og vår hustru – velsigne henne – var skjønt enige om at vi absolutt måtte kjøpe et vakkert maleri med spisse blå fjell og bringe hjem til redet.

Tittel: After the rain.

Breiflabben var hjertelig til stede, og han foreviget oss i det kunstneren overrakte maleriet til de nye eierne.

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er alt blitt fredag, og nesten helg.  Kos dere, slapp av og gjør noe lystbetont.  Det er kanskje ikke alltid like lett, men for å si det med en av våre disipler: Det meste går an å få til, bare man vet hvordan man skal henrette seg!

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nok en arbeidsdag, dog med forsonende trekk.  Fredag.  Vi plasserer rumpestumpen godt i stolsetet, og slår på pc’en.  Nok en oppdatering av antivirusprogrammet.  Gult tannhjul i grønn N.  Kan like gjerne gå og tømme ryggen.  Grundig, lenge og vel.  Og vel tilbake, oppdager vi at det er tid for omstart av maskinen.  Akk ja.

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende