Det er rart med det.  Selvsagt bestreber vi oss i det lengste på å være presis og utføre viktige ærender i tide.  Vi betaler våre regninger prompte, og sørger for at viktige dokumenter så som pass, etc. alltid er gyldig, og dekker vår hustrus – velsigne henne – ulike behov uten unødvendig opphold eller utsettelse.  Vi er i det hele tatt grei slik.  Men akk, ting forandrer seg.  Her forleden fredag skjedde det nemlig foruroligende ting. For plutselig kom vi for sent til både det ene og det andre.  I sannhet en skremmende utvikling. 

Her på fredag skulle vi gjøre fire ærender. For det første skulle vi på apoteket.  Det er allergitid, og allergimedisin måtte anskaffes etter et par rimelig tette netter.  Deretter hadde vi tenkt oss en tur på Posten for der å bestille et nytt Postens ID-kort, før det hele skulle ende med en grandios finale med et besøk i banken for å bestille nytt bankkort.  Deretter hadde vi av alle ting en avtale om sangtime. Vår kontrafei på vårt nåværende bankkort framstår som rimelig loslitt, og man skal være svært velvillig for å si at man merker noen gjenkjennelseseffekt.

Så vi troppet opp på apoteket.  Lang kø, selvfølgelig.  Da det endelig ble vår tur, kunne apotekdamen bare beklage, men vår blåresept var dessverre en uke for gammel. Akk ja.  Vi fikk ta til takke med en liten pakke allergipiller til full pris, i påvente av legetime og ny resept. 

Så bar det til Posten.  Ny kølapp, mer venting.  Vi hadde tatt med nye bilder og allslags.  Endelig vår tur.  Men nei, det var bare å beklage.  Posten hadde nok sluttet med de der ID-kortene for hele to år siden, så da, så.  Gram i hu forlot vi postkontoret, ikke uten en viss skuffelse.  To år siden?  Jøss.

Men det var enda håp.  Vi hadde jo ennå ikke vært i banken, og bankkort er dertil gyldig ID.  Med et visst håp om en kortvarig seanse steg vi inn i banken.  Sangtimen nærmet seg, men antok at vi skulle være ferdig med dagens trivielle ærender før den tid.  Vi trakk vår kølapp, og satte oss til å vente. Enormt med folk i banken denne dagen.  Man skulle nærmest tro at det var tale om en form for pilegrimsvandring til Mammons tempel.  Vi måtte selvsagt inn på et kontor for å forrette vårt bankkortærend, et kontor som for det meste stod tomt.  En smilende dame kom og hentet et par kunder, de gikk inn i et annet kontorlokale, og der ble de.  Lenge.  Trykket stemning blant ventende kunder.  Vi følte oss en stund hensatt til den klassiske KLM-sketsjen om ”VM i venting”.  Den ene frustrerte kunden etter den andre måtte kaste inn kølappen, og forlate lokalet med uforrettet sak.  Bankdamen kom endelig tilbake.  Kun ett kundepar til, så var det vår tur.  Typiske ”langkunder”.  Vi sendte en melding til sangdamen om at timen måtte utsettes.  Ikke planer om vi skulle forlate banken uten å få bestilt nytt bankkort, for øvrig et ærend som besørges på fem minutter. Inne hos bankdamen og langkundene var det ikke måte på hvor mange papirer som skulle undertegnes og stemples, og hvor mange dokumenter som skulle sjekkes.  Det var helt utrolig. 

Vi satt der og ventet i minst 75 minutter før det endelig ble vår tur å bli ekspedert.  Vi steg inn, og forklarte vårt ærend.  Klikk klikk på pc’en, nytt kort bestilt, alt i orden.  Hvorpå damen vennlig kommenterte: ”Men dette kunne du jo ordnet pr. telefon!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende