Mandag.  En dannet og fyldig filolog sitter og leser igjennom et avisutklipp, en interessant kronikk av Andreas Skartveit, pensjonist, synser og spaltist, og tidligere forlagssjef i Forum. En tekst om kvinnelige helter, eller for å være mer språkriktig, heltinner.  Skartveit skriver knakende godt, men han skriver på nynorsk.  Hvilket normalt ikke er et problem, inntil det står der, det heilnorske ordet vi ikke forstår.  For hva i all verden er det vi leser? “…og soga om deira liv er ikkje GLADLESNAD?  Hva i huleste er det for slags snad disse lallende nynorskbrukerne driver og gladler seg med?  Men så går det et lys opp for oss, og ting faller på plass. ”Glad-lesnad”, selvfølgelig.  Å lese noe som gjør en glad.  Hvorfor kom vi ikke på dette med en gang?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende