Det er kanskje ikke alle som har tenkt helt over det, men det later til at helgene føles rimelig korte. Vi vil si det så sterkt at vi antar at det er ganske mange der ute som har gjort den samme erfaringen.  Når fredagskvelden finner det for godt å innfinne seg, og det gjør den rimelig ofte, sitter man gjerne med en følelse av at man har et lite hav av fritid foran seg.  Men det er en forræderisk følelse. For før man får sagt ”Du er vel klar over at du snart kan regne deg som seniorarbeidstaker?”, så er det sannelig mandag.  Ja, igjen. 

På den annen side er det jo så at mandagen står nært, nærmest intimt forhold til fredagen. Den ene forutsetter den andre.  Uten mandag, ingen fredag. De to dagene fungerer som startstrek og målstrek for ukedagenes stormløp fra den ene helgen til den andre, og noen ganger later det til å gå så kjapt at man nesten ikke merker de der andre ukedagene, en gang. Bare man får gjort unna den der mandagen, da. Og kanskje er det et varsel, en melding om at man kanskje av og til bør stoppe opp og glede seg over hverdagene, også. For det de det er flest av.  De er faktisk en vesentlig del av livet.

Og her ved Lærdommens høyborg ute ved fjorden kan vi kikke ut vinduet, og der ute beskue Maritime GMCs anlegg for reparasjon og vedlikehold av skip.  Eller lenger borte, deler av eksotiske Tasta, sett fra sjøsiden.  Muligens både hverdagslig og kjedelig, men ikke uten en viss sjarm.

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Barn kan som kjent de de rareste ting.  Så også med en liten jente vi oberverte på bussen for en tid siden, der hun satt sammen med det vi antar var hennes mor.  Bussturen forløp som slike turer flest forløper.  Bussen stanset og kjørte igjen, humpet litt, noen steg av, og andre kom på, mens vi satt og småsløvet på setet vårt. 

Så kom det på en etter måten spesielt utseende herre, en meget omfangsrik sådan.  Det var faktisk såpass at han måtte gå sidelengs inn bussdøren da han steg på.  Nå kan ikke vi skryte av at vi er direkte påtakelig slank, men sammenliknet med denne karen, følte vi oss plutselig både pen og velproporsjonert.  En herre til å bli i godt humør av.  Han kavet seg inn på bussen, fomlet med busspengene med de klossete luffene sine, og dumpet ned i nærmeste ledige sete. 

Jentungen gjorde store øyne, og satt en stund nærmest og dirret av iver etter å si noe, komme med en kommentar.  I etterkant har vi gjort oss våre tanker, og kommet fram til at moren nok mer enn en gang hadde formanet datteren om å la være å bekjentgjøre sine tanker i det offentlige rom, og heller vente med kommentarene til de kom hjem.  Men synet av denne hvalen med klær og menneskefjes ble så rent for mye for jentungen.  For etter en liten stund lød det, høyt og tydelig, på pent stavangersk: “Du mamma, den mannen der må vi virkelig snakke om når vi komme hjem!”

Vurdert til: av 38 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sånn helt plutselig, og fullstendig utilskyndet, ihukommer vi en episode fra den gang da, mens vi nøt studentlivets glade dager der oppe i den vestlandske hovedstad.  Det var hyggelig og til dels beåndet sosialt samvær på hybelen, sammen med hyggelige studenter fra Siddisbyen, og vi fant på at vi i lokalpatriotismens ånd skulle prøve å finne fram til noen ord på “ekta stavangersk”.  Disse  skulle så nedfelles i skrift på et stort ark, og brukes som plakat.  Det var litt av hvert som ble presentert, og ikke bare på stavangersk, men så var det en av siddisene som presenterte følgende gullkorn:

Mens eg sadd å onanerte onna borde,

sto far min å sleid seg skakke udpå jorde!

Likevel var det en annen tekst, som enkelt og genialt virkelig får fram essensen av det ekte, det erkestavangerske, på en måte som gjør at vi husker det den dag dag:

Maen viste pigede rauå midt i Pedersgadå!

Ha en fortsatt god søndag!

Vurdert til: av 9 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selv om det muligens ikke alltid ser slik ut, betrakter vi oss selv som en etter måten velorientert og samfunnsengasjert person.  Vi leser avisene hver dag, vi både går og snakker på en gang, og det hender sågar at vi tenker litt sånn en gang i blant.  Ta nå for eksempel dette med atmosfæren og dens oppvarming.  Selv om dette er et tema som for tiden drukner i klimaspekulasjoner og allmenn medieflimring, er dette fortsatt et tema som går langt over hodene på de fleste av oss.  Videre er det sørgelig lite vi som enkeltmennesker kan gjøre for å få i stand noen bedring.  Så derfor noen betraktninger om atmosfæren i et religiøst perspektiv. I Bibelen sier Gud klart fra om at menneskene skal legge Jorden under seg, med alle de implikasjoner dette måtte medføre.  Det har vi gjort i alle år, og gjør det fortsatt.  Skal dette fortsette ytterligere, må vi imidlertid være  oss vårt forvalteransvar bevisst.  En gjengs oppfatning i vår kulturkrets har vært at vi mennesker i kraft av vår frie vilje og vår overlegne intelligens har et forvalteransvar overfor skaperverket, som vi har fått i lån av Vårherre.  Som ansvarlige mennesker skal vi hegne om dette skaperverket på en fornuftig måte.  Forholdet mellom denne ideelle fordring og tingenes reelle tilstand forekommer oss likevel noe eiendommelig.  Vi greier det rett og slett ikke alene.  Den ubotelige skaden på den stakkars atmosfæren er allerede gjort.  Det gjenstår derfor kun ett alternativ: Inngrep fra oven!  Det eneste alternativ for oss her i dag er at Den høyeste makt også blåser nytt liv i atmosfæren, slik at vi fortsatt kan bygge og bo og gå på do i vårt vakre land.  Et par raske utblåsninger fra Vårherre, og alt ordner seg.  Tenk også på vårt broderfolk i øst, svenskene.   Så vi venter i atmosfærisk spenning.  Klimagassene har forlengst runnet ut.  Og hvem vet, etter oss kommer kanskje syndfloden? Det er jo tross alt fredag den 13.  Ha en god helg, med ualminnelig sterk åndelig vekst!

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende