For å si det rett fra skrumplevra: Vi og vår hustru – velsigne henne – liker ikke å rygge.  Misforstå ikke, vi rygger når vi må.  Vi rygger ut av garasjen så vel som parkeringsplassen. Men vi gjør det ugjerne.  Vi føler ubehag og begynner nærmest å kaldsvette når vi må rygge.  I alle fall dersom det skal rygges over betydelige avstander, eller inn i trange åpninger og svarte hull.  Så vi unngår gjerne stressende ryggesituasjoner så sant vi kan.  Vi er glad når vi finner en åpen parkeringsluke utenfor kjøpesenteret, der man liksom kan kjøre rett igjennom, parkere med et smil, og fortsette å kjøre framover når vi returnerer til bilen.  Vi rygger ut av garasjen, men ingenlunde inn.  Slike ekstravagante, rullende krumspring fra vår side ville endt med forferdelse, både for garasjen og kjøretøyet. Garantert.  

Vi vet det en godt voksen herremann uverdig.  Det er flaut, og ganske sikkert også umandig.  Men slik er det.  Og i vårt stille sinn misunner vi alle de der ute, som med hverdagslig og selvsikker mine setter seg inn i kjøretøyet og nærmest parkerer i sin egen bukselomme.  Uten at det buler!  Det finnes endatil folk som tilsynelatende uanstrengt rygger med tilhenger, rundt hjørner eller inn i trange innkjørsler med gjerde eller hekk.  Selv svære vogntog greier de å takle, og rygger dem inn på de usannsynligste steder. Rett og slett imponerende.

På vår hustrus – velsigne henne – arbeidsplass har de ansatte ut fra HMS-tenkning fått beskjed om å rygge inn på parkeringsplassen. Det skal visstnok være så mye tryggere, for da slipper man jo å rygge ut.  Helt utrolig.  Hun nekter selvsagt å gjøre dette de få gangene hun er nødsaget til å ta bilen til jobben, og finner alternative løsninger.  Det skal visstnok være et spørsmål om øvelse.  Men da hustruen forleden foreslo at hun kunne rygge inn mellom en kollegas BMW og sjefens fete bil noen ganger, bare for øvelsens skyld, ble de betenkt.  Lurer på hva det kommer av.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende